Vinter fra nord
Av Harald Dag Jølle
Stetind - "en amboldt hvorpaa guderne kan hamre." Slik karakteriserer Zapffe det mektigste og mest særegne fjellet vi har her til lands. Ja, det er ifølge den engelske klatrepioner Slingsby "nothing like it in the world", Stetind er en obelisk som reiser seg nesten halvannen kilometer opp av Stefjorden i Nordland. Bratte, ugjestmilde og blankskurte sva har skremt, men ikke minst fristet klatrere og tindebestigere til å nå toppen på dette "idiotiske monstrum paa fem milliarder ton av samme slags graasten" - for igjen å sitere Zapffe. Han har bedre enn noen illustrert ambivalensen mellom frykten for fjellet og ønsket om å bestige det - "hater dette forbandede fjeld fordi det har magt over mit sind.<...> Hvad er det du vil mig! at jeg er kommet de utalte mile fra en blidere egn for at slite mig ut paa dine endeløse skraaninger og dingle som en misdæder over utslettelsen?”.
Mitt første møte med denne gedigne granittklumpen var i 1992. Da opplevde jeg den samme skrekkblandede fryd som så mange før meg har gjort. Jeg var bare på gjennomreise, men det plantet et håp i meg om en dag å kunne komme tilbake for å bestige fjellet. Det ble med forsøket i 1994, da måtte vi snu på grunn av sykdom. Sommeren 1996 fikk jeg derimot anledning til å klatre opp "Sydpilaren", som er en klassiker, og en av de flotteste klatreturene i landet.
Å nå Stetinds topp vinterstid ble lenge regnet som nærmest umulig. Ikke før Arne Næss med følge gjorde noen iherdige forsøk i 1963, lyktes det å nå toppen av vårt arktiske tårn. En legendarisk tur som i Ralph Høibakks penn fikk tittelen "Sta menn på Stetind." Men sjøl om Stetind fikk sin første vinterbestigning for snart 35 år siden, ser det ut som stahet fortsatt er en viktig egenskap for dem som vil til topps på denne tida av året. Det at kun 30 personer har besøkt toppen vinterstid er et vitnesbyrd om dette. Jeg hadde en vill drøm om å prøve, ja drømmen var blitt så realistisk at jeg hadde en løs avtale om å gjøre et forsøk en gang i løpet av vinteren. Vi skulle sjølsagt følge enkleste vei til toppen.
En fredag i mars, i lunsjen på universitetet, spurte Bengt meg om jeg hadde mulighet til å ta noen dager fri i neste uke dersom været ble bra. Jo, det hadde jeg, og var ganske klar for å komme meg på tur etter en vinter med umåtelig trist vær.
- Ja, du skjønner det er så mange klatreruter som enda er ugått, fortsatte Bengt.
- Blant annet har ingen besteget Stetinds nordvegg
- Jo, det høres moro ut, var min kommentar uten riktig å ha oppfattet hva jeg svarte på.
- Fint, sa Bengt, - vi snakkes mandag.
Hva var det jeg hadde sagt ja til? Stetinds nordvegg! Den samme, ambivalente følelsen som så mange før meg har kjent for dette fjellet, kom med ett over meg. Dersom "normalveien" på Stetind vinterstid er en vill drøm, er nordveggen bortimot det hinsidige. Klart jeg hadde lyst til å være med, det var ikke det, men nordveggen på Stetind må da være langt over mitt kompetansenivå? Hva kunne jeg bidra med i den veggen som var den mørkeste, bratteste og lengste jeg kunne forestille meg? Det ble ei helg full av motstridende følelser.
- Jeg skjønner ikke hvorfor du vil ha meg opp i nordveggen, sa jeg til Bengt mandag morgen, overbevist om at jeg skulle takke nei til tilbudet.
Veggen er mer skremmende enn den er vanskelig. De første to tredjedeler er for det meste klatring på snø og is, og det er mer tungt enn teknisk krevende. Derfor må vi være fire. Dersom du fikser høyde og tåler å fryse, klarer du dette bra. Stetindveteranen Bengt hørtes meget overbevisende ut. Ingen har vært der flere ganger enn han vinterstid, og få har vært der hyppigere om sommeren. Stetind er hans fjell, og nå ville han ha meg opp den minst tilgjengelige av alle sidene. Lysten var sterkere enn frykten. Jeg ble med.
Jeg hadde tidligere bare sett fjellet om sommeren, vinterdrakta gjorde det ikke mindre gedigent. Tidlig torsdag morgen stod vi og så oppover den veggen som skulle bli vår arena de neste fire-fem dagene. Det var kaldt, men klart og vindstille og vi hadde en god langtidsmelding i bagasjen. Det var nesten det eneste vi bar på, for sekkene var uvant lette for en så lang tur. Skal en klare å gjennomføre, må en ikke dra på for mye. Og vi hadde kuttet på alt.
Anmarsjen var grei, det var bare å følge fjæra en drøy kilometer og så var vi i gang. Ifølge Arne Næss er det et gammelt mål å kunne klatre Stetind fra fjorden og rett opp. Den drømmen skulle vi realisere som de første vinterstid.
Det er godt å komme i gang. Da er det for seint å grue seg, en får roet seg ned og kan konsentrere seg om det en holder på med. Jeg fikk æren av å lede de første taulengdene. Det satte jeg pris på. Jeg hadde mistanke om at det vanskeligste partiet ville være i den øverste delen av fjellet. Der trodde jeg ikke jeg hadde så mye å bidra med. Derfor var det godt å ha noen taulengder til gode, slik at jeg kunne føle at jeg hadde gjort min tørn.
Taulengdene glei av gårde, det var god is på fjellet og økser og stegjern fikk bra feste. Frykten jeg hadde hatt for fjellet, var forandret til trivsel over det jeg holdt på med. Angsten jeg hadde hatt for at jeg ikke skulle ha noe å bidra med, var også borte. Jeg forsatte å lede hele den første dagen. Da var vi ti taulengder oppe i veggen og møtte på det første store snøpartiet. Her var det mulig å slå leir for natta. Vi spadde ut en passende platting i den bratte snøen og fikk opp teltet som skulle huse fire klatrere de nærmeste dagene. Vi hadde kun et telt, vi delte på tre soveposer og tre underlag for å spare vekt. Maten var det heller ikke overflod av. Tross det sparsommelige utstyret var optimismen etter første klatredag stor og stemninga bra i teltet da vi krøp sammen for å holde varmen mens kvikksølvet sank ute i polarnatta.
Veien som vi skulle følge videre, er et hyllesystem som stiger på tvers av veggen. Om vinteren er hylla gjort om til en svært bratt snøbakke. Rune var nå først i tauet, han skulle føre oss over den mest utsatte delen av veggen og ut til vestegga. Klatringa var relativt grei, men det vi klatret på var utsatt. Skredgatene gjennom bjørkeskogen nederst ved fjæra var tydelige vitner om at snøen ikke alltid lå i ro. Forholdene var nå optimale. Den stabile temperaturen gjorde at vi følte oss trygge på det vi var i gang med. Vi hadde til sammen 150 meter med tau mellom oss, hele tida med minst en forankring i fjell. Skulle noen under oss skli ut, så ville vi bli hengende i tauet. De blankskurte granittsvaene på oversiden av snøen gjorde imidlertid sikringa vanskelig. Men Rune er rutinert og fant svakheter hos granittkjempen som kunne utnyttes til å få slått en bolt eller satt en kile.
For å nå Stetind fra nord måtte vi ut på vestegga 300 meter under toppen. Egga er ikke annet enn ei skarp stripe som skiller ”De evige jaktmarker” og "Djevelens dansegulv" eller nord- og vestveggen for å bruke geografisk terminologi. Å nå vestegga var turens første store mål. Men vi var på ingen måte ferdige. Her var vi så langt hjemmefra som vi kunne komme. Herfra er det bare en vei hjem, og det er via toppen. Sjøl om det bare var 300 meter igjen, er det her den vanskelige klatringa begynner. Men ute på egga var der sol. Etter to døgn i en nordvendt vegg med temperatur på under 20 minusgrader, var det godt å komme opp og nyte den lille varmen marssola har å gi. Rune og jeg slo leir på ei lita hylle, mens Bengt og Pål la opp et par taulengder. Det var en fantastisk opplevelse å stå her på den skarpe egga med stupbratte fjellsider på alle kanter; tre av dem går rett ned mens den siste går rett opp. Dit opp skulle vi.
Stemninga var fortsatt god.. Ja, det var en fantastisk gjeng å være på tur med. Bengt var den rutinerte som sørget for at vi andre beholdt troa på det vi holdt på med. Han hadde vært på vestegga før og visste veien opp. Pål var den omtenksomme. Han er typen som låner bort jakka si dersom kompisen fryser. Ja, ei natt beordret han Bengt som frøys til å bytte plass med seg, Jeg og Rune har den telterfaringa som gjør at teltlivet går smertefritt. Det er ikke tall på hvor mange døgn vi har tilbrakt i samme telt. Og rutinen er klar: B-mennesket Rune gjør kveldsrutinene etter at jeg har sovna, mens jeg som er morgenfugl, står opp og fyrer primus.
Vestegga byr på en helt annen klatring. Til nå hadde klattinga foregått på snø og is hvor stegjern og isøkser er de viktigste hjelpemidlene. Farten hadde vært stor, og alle var i bevegelse slik at kulda aldri fikk tak i kroppen. Mellom oss og toppen var det loddrette fjellpartier uten is. Her må en vinterstid bruke taustiger og tekniske hjelpemidler for å komme opp. Teknisk klatring er meget tidkrevende, og det blir mye venting for den som ikke leder. Bengt tok fatt der han og Pål hadde gitt seg kvelden i forveien. Det tok tid; sjøl om Bengt er en dyktig klatrer, er det tidkrevende å komme seg opp en loddrett vegg vinterstid. Fire, fem timer på femti meter blir kaldt for den som må sitte i ro og sikre. Jeg var kald der jeg satt i skyggen og så Bengt avansere sakte. Femti meter under meg på ei hylle i sola sprang Pål og Rune i ring for å holde varmen.
- Tauet e fast. Endelig, Bengt hadde nådd ei hylle og jeg kunne komme etter. Jeg koblet på to tauklemmer og begynte å klatre opp det tauet Bengt hadde fraktet femti meter høyere. Å gå på tauet er ikke vanskelig, bare tungt. Jeg strevde og jobbet oppover mens jeg plukket ut de sikringsmidlene Bengt hadde satt igjen. De var det ikke for mange av, og idet jeg så ned den loddrette kilometeren til "De evige jaktmarker", var jeg fryktelig glad jeg ikke hadde ledet. Jeg ble til og med usikker på om jeg var klar til å overta stafetten og lede neste taulengde.
- Jo, kom igjen, det fikser du fint. var Bengts kommentar til min skepsis.
- Det er kun en ti meters teknisk travers, resten av taulengden tror jeg bare er spasering. Dermed var jeg i gang. Traversen gikk fint, den var relativt enkel. Nok en gang var det godt å lede. Frykten og skepsisen forsvant like fort som den hadde gjort et par dager tidligere. Problemet kom imidlertid da jeg skulle ut av taustigene og over til der som ifølge Bengt skulle være spasering. Jommen sa jeg spasering. Det besto av et blankskurt sva uten sikringsmuligheter. Det var for lite snø og is til at økser fikk feste, men nok til at det ble såpeglatt. Under meg hadde jeg den 700 meter høye vestveggen med "Djevelens dansegulv". Jeg kjente at hjertepumpa satt inn et ekstra gir, men det var for seint å snu. Et par bevegelser, jo jeg klarte fortsatt å klamre meg fast. Nok et par bevegelser, og jeg konstaterte at nå var det definitivt for seint å snu. Jeg måtte opp til den lille hylla jeg hadde sett for meg. Den var ikke stor, men den holdt til å plassere en sko med størrelse 45. Det føltes godt å få inn et sikringspunkt. Men fortsatt var der langt igjen av taulengden og veggen over den lille hylla var både glattere og brattere enn den jeg akkurat hadde forsert. På nytt var det ut på glattisen, denne gangen rett horisontalt i håp om å finne sprekker og riss under snølaget som kunne føre videre oppover. Og heldigvis finnes der svakheter bare en leter lenge nok. Jeg fant er riss-system, som jeg ved hjelp av teknisk klarting kunne følge videre. Endelig, femti nye meter var tilbakelagt, men det hadde tatt tid. Før de tre andre hadde kommet opp hadde jeg sett sola gå ned bak Lofotfjellene, og vi hadde en taulengde igjen før vi nådde ei hylle som var stor nok for teltet.
- Dokker får et heilt feil inntrykk av kor utsatt vi egentlig e.
Bengt visste hva han snakket om. Han visste at alle vindretninger ville merkes her vi satt som ørner på ei lita ubeskyttet hylle. Men vi hadde ikke kjent et vindpust. Ikke siden vi starta fra fjorden tre dager tidligere, hadde der vært så mye som antydning til vind. Den fjerde, og forhåpentligvis siste dagen, bar ikke preg av forandring i så måte. Nå var det Pål og Runes dag til å dra på jobb. Rune tok fatt på den siste tekniske taulengden, mens Pål sikrer han. Det var den kaldeste dagen til nå. Bengt og jeg lå i teltet og fyrte primus. Pål stod ute og frøys. Det var deilig å tulle seg inn i soveposen og vite at tauet ble ført oppover uten min innsats. Tre dager sammenhengende klatring med lite mat tar på. En formiddag i teltet gir rom for filosofering. Filosofering over det absurde med å befinne seg på ei fjellhylle 1200 meter over bakken. Men tankene går også på hvor bra vi fire har fungert sammen. Det er en fin måte å bli kjent med folk på. Vi er nødt til å stole på hverandre, en feil kan bli katastrofal for alle. Situasjonen gjør at vi i ekstrem grad må ta hensyn til hverandre, vi må dele den lille maten vi har, ja til og med soveposene deler vi på. En er nødt til å fungere som et lag for å gjennomføre et slikt prosjekt. Og det har vi klart til overmål. Vi har ikke engang, som Næss og co. behøvd å være sta. Turen har, for å sitere Pål, gått på skinner fra a til å.
Rune begynner å bli ferdig med taulengden. Den har vært vanskelig, men han har fiksa det på en mesterlig måte. Vi pakker sammen og tar ned teltet. Jeg håper vi er på toppen neste gang vi skal slå det opp igjen. På nytt er det ut å gå på tauklemmer, denne gangen er der vestveggen jeg dingler over når jeg nok en gang må konstatere at jeg er glad jeg ikke leder. Før jeg er oppe på hylla hvor Rune avsluttet, er Pål i full gang med sin taulengde. Nå jobber vi på spreng for å komme opp. Men dagene er ikke så lange i mars, og det røde lyset forteller oss at snart er der mørkt. Bengt har overtatt tauenden og forsvinner ut i nordveggen igjen. Under toppen er det litt mer hold i snøen, derfor prøver han å klatre de siste to taulengdene med økser og stegjern. Klarer han det, kommer vi opp i løpet av natta. Bengt har den psyken som trengs til denne typen klatring, og tauet forsvinner fort ut av taubremsen min. Pål er likevel pessimist og vedder en halvliter på at vi ikke er oppe før to om natta. Jeg vedder imot. Presis klokka åtte, raskere enn noen av oss kunne håpe på, hører vi Bengt:
- Tauet e fast i toppvarden, kom igjen. Vi har klart det. Vi har klart å komme opp denne majestetens nordside.
Det er fantastisk å komme over kanten og bli møtt av en strålende Bengt, og den største fullmånen jeg noen gang har sett. Det er en ubeskrivelig følelse etter fire døgn i veggen å kunne springe seg en tur på toppen i lyset fra fullmånen og igjen kjenne kroppen bli varm.
Lyset fra månen og tanken på at de hjemme venter på oss, gjør at det frister å starte returen ned østegga. Men vi er trøtte og bestemmer oss for å tilbringe natta på toppen. Toppen av Stetind er større enn og like flat som en fotballbane. For første gang på turen trenger vi ikke å spa fram en teltplass. Og for første gang på turen våkner vi ikke i skyggen etter ei kald natt. Det er deilig å kjenne hvordan frosne lemmer og lår tines opp i sola. Vi pakker sammen, spiser det lille restlageret av mat og starter returen ned normalveien. Fem timer seinere er vi nede, hvor en iskald vind har begynt å lage skumtopper på fjorden. Det er fire glade menn som stilltiende snur seg og ser inn i nordveggen. Stetind veteranen Bengt bryter stillheten:
- Guta, vi har gjennomført ei av landets lengste vinterrute. De hær kan vi skrive hjem om.
- Vi må i hvert fall snart ringe hjem om det tilføyer jeg.
Av Harald Dag Jølle
Stetind - "en amboldt hvorpaa guderne kan hamre." Slik karakteriserer Zapffe det mektigste og mest særegne fjellet vi har her til lands. Ja, det er ifølge den engelske klatrepioner Slingsby "nothing like it in the world", Stetind er en obelisk som reiser seg nesten halvannen kilometer opp av Stefjorden i Nordland. Bratte, ugjestmilde og blankskurte sva har skremt, men ikke minst fristet klatrere og tindebestigere til å nå toppen på dette "idiotiske monstrum paa fem milliarder ton av samme slags graasten" - for igjen å sitere Zapffe. Han har bedre enn noen illustrert ambivalensen mellom frykten for fjellet og ønsket om å bestige det - "hater dette forbandede fjeld fordi det har magt over mit sind.<...> Hvad er det du vil mig! at jeg er kommet de utalte mile fra en blidere egn for at slite mig ut paa dine endeløse skraaninger og dingle som en misdæder over utslettelsen?”.
Mitt første møte med denne gedigne granittklumpen var i 1992. Da opplevde jeg den samme skrekkblandede fryd som så mange før meg har gjort. Jeg var bare på gjennomreise, men det plantet et håp i meg om en dag å kunne komme tilbake for å bestige fjellet. Det ble med forsøket i 1994, da måtte vi snu på grunn av sykdom. Sommeren 1996 fikk jeg derimot anledning til å klatre opp "Sydpilaren", som er en klassiker, og en av de flotteste klatreturene i landet.
Å nå Stetinds topp vinterstid ble lenge regnet som nærmest umulig. Ikke før Arne Næss med følge gjorde noen iherdige forsøk i 1963, lyktes det å nå toppen av vårt arktiske tårn. En legendarisk tur som i Ralph Høibakks penn fikk tittelen "Sta menn på Stetind." Men sjøl om Stetind fikk sin første vinterbestigning for snart 35 år siden, ser det ut som stahet fortsatt er en viktig egenskap for dem som vil til topps på denne tida av året. Det at kun 30 personer har besøkt toppen vinterstid er et vitnesbyrd om dette. Jeg hadde en vill drøm om å prøve, ja drømmen var blitt så realistisk at jeg hadde en løs avtale om å gjøre et forsøk en gang i løpet av vinteren. Vi skulle sjølsagt følge enkleste vei til toppen.
En fredag i mars, i lunsjen på universitetet, spurte Bengt meg om jeg hadde mulighet til å ta noen dager fri i neste uke dersom været ble bra. Jo, det hadde jeg, og var ganske klar for å komme meg på tur etter en vinter med umåtelig trist vær.
- Ja, du skjønner det er så mange klatreruter som enda er ugått, fortsatte Bengt.
- Blant annet har ingen besteget Stetinds nordvegg
- Jo, det høres moro ut, var min kommentar uten riktig å ha oppfattet hva jeg svarte på.
- Fint, sa Bengt, - vi snakkes mandag.
Hva var det jeg hadde sagt ja til? Stetinds nordvegg! Den samme, ambivalente følelsen som så mange før meg har kjent for dette fjellet, kom med ett over meg. Dersom "normalveien" på Stetind vinterstid er en vill drøm, er nordveggen bortimot det hinsidige. Klart jeg hadde lyst til å være med, det var ikke det, men nordveggen på Stetind må da være langt over mitt kompetansenivå? Hva kunne jeg bidra med i den veggen som var den mørkeste, bratteste og lengste jeg kunne forestille meg? Det ble ei helg full av motstridende følelser.
- Jeg skjønner ikke hvorfor du vil ha meg opp i nordveggen, sa jeg til Bengt mandag morgen, overbevist om at jeg skulle takke nei til tilbudet.
Veggen er mer skremmende enn den er vanskelig. De første to tredjedeler er for det meste klatring på snø og is, og det er mer tungt enn teknisk krevende. Derfor må vi være fire. Dersom du fikser høyde og tåler å fryse, klarer du dette bra. Stetindveteranen Bengt hørtes meget overbevisende ut. Ingen har vært der flere ganger enn han vinterstid, og få har vært der hyppigere om sommeren. Stetind er hans fjell, og nå ville han ha meg opp den minst tilgjengelige av alle sidene. Lysten var sterkere enn frykten. Jeg ble med.
Jeg hadde tidligere bare sett fjellet om sommeren, vinterdrakta gjorde det ikke mindre gedigent. Tidlig torsdag morgen stod vi og så oppover den veggen som skulle bli vår arena de neste fire-fem dagene. Det var kaldt, men klart og vindstille og vi hadde en god langtidsmelding i bagasjen. Det var nesten det eneste vi bar på, for sekkene var uvant lette for en så lang tur. Skal en klare å gjennomføre, må en ikke dra på for mye. Og vi hadde kuttet på alt.
Anmarsjen var grei, det var bare å følge fjæra en drøy kilometer og så var vi i gang. Ifølge Arne Næss er det et gammelt mål å kunne klatre Stetind fra fjorden og rett opp. Den drømmen skulle vi realisere som de første vinterstid.
Det er godt å komme i gang. Da er det for seint å grue seg, en får roet seg ned og kan konsentrere seg om det en holder på med. Jeg fikk æren av å lede de første taulengdene. Det satte jeg pris på. Jeg hadde mistanke om at det vanskeligste partiet ville være i den øverste delen av fjellet. Der trodde jeg ikke jeg hadde så mye å bidra med. Derfor var det godt å ha noen taulengder til gode, slik at jeg kunne føle at jeg hadde gjort min tørn.
Taulengdene glei av gårde, det var god is på fjellet og økser og stegjern fikk bra feste. Frykten jeg hadde hatt for fjellet, var forandret til trivsel over det jeg holdt på med. Angsten jeg hadde hatt for at jeg ikke skulle ha noe å bidra med, var også borte. Jeg forsatte å lede hele den første dagen. Da var vi ti taulengder oppe i veggen og møtte på det første store snøpartiet. Her var det mulig å slå leir for natta. Vi spadde ut en passende platting i den bratte snøen og fikk opp teltet som skulle huse fire klatrere de nærmeste dagene. Vi hadde kun et telt, vi delte på tre soveposer og tre underlag for å spare vekt. Maten var det heller ikke overflod av. Tross det sparsommelige utstyret var optimismen etter første klatredag stor og stemninga bra i teltet da vi krøp sammen for å holde varmen mens kvikksølvet sank ute i polarnatta.
Veien som vi skulle følge videre, er et hyllesystem som stiger på tvers av veggen. Om vinteren er hylla gjort om til en svært bratt snøbakke. Rune var nå først i tauet, han skulle føre oss over den mest utsatte delen av veggen og ut til vestegga. Klatringa var relativt grei, men det vi klatret på var utsatt. Skredgatene gjennom bjørkeskogen nederst ved fjæra var tydelige vitner om at snøen ikke alltid lå i ro. Forholdene var nå optimale. Den stabile temperaturen gjorde at vi følte oss trygge på det vi var i gang med. Vi hadde til sammen 150 meter med tau mellom oss, hele tida med minst en forankring i fjell. Skulle noen under oss skli ut, så ville vi bli hengende i tauet. De blankskurte granittsvaene på oversiden av snøen gjorde imidlertid sikringa vanskelig. Men Rune er rutinert og fant svakheter hos granittkjempen som kunne utnyttes til å få slått en bolt eller satt en kile.
For å nå Stetind fra nord måtte vi ut på vestegga 300 meter under toppen. Egga er ikke annet enn ei skarp stripe som skiller ”De evige jaktmarker” og "Djevelens dansegulv" eller nord- og vestveggen for å bruke geografisk terminologi. Å nå vestegga var turens første store mål. Men vi var på ingen måte ferdige. Her var vi så langt hjemmefra som vi kunne komme. Herfra er det bare en vei hjem, og det er via toppen. Sjøl om det bare var 300 meter igjen, er det her den vanskelige klatringa begynner. Men ute på egga var der sol. Etter to døgn i en nordvendt vegg med temperatur på under 20 minusgrader, var det godt å komme opp og nyte den lille varmen marssola har å gi. Rune og jeg slo leir på ei lita hylle, mens Bengt og Pål la opp et par taulengder. Det var en fantastisk opplevelse å stå her på den skarpe egga med stupbratte fjellsider på alle kanter; tre av dem går rett ned mens den siste går rett opp. Dit opp skulle vi.
Stemninga var fortsatt god.. Ja, det var en fantastisk gjeng å være på tur med. Bengt var den rutinerte som sørget for at vi andre beholdt troa på det vi holdt på med. Han hadde vært på vestegga før og visste veien opp. Pål var den omtenksomme. Han er typen som låner bort jakka si dersom kompisen fryser. Ja, ei natt beordret han Bengt som frøys til å bytte plass med seg, Jeg og Rune har den telterfaringa som gjør at teltlivet går smertefritt. Det er ikke tall på hvor mange døgn vi har tilbrakt i samme telt. Og rutinen er klar: B-mennesket Rune gjør kveldsrutinene etter at jeg har sovna, mens jeg som er morgenfugl, står opp og fyrer primus.
Vestegga byr på en helt annen klatring. Til nå hadde klattinga foregått på snø og is hvor stegjern og isøkser er de viktigste hjelpemidlene. Farten hadde vært stor, og alle var i bevegelse slik at kulda aldri fikk tak i kroppen. Mellom oss og toppen var det loddrette fjellpartier uten is. Her må en vinterstid bruke taustiger og tekniske hjelpemidler for å komme opp. Teknisk klatring er meget tidkrevende, og det blir mye venting for den som ikke leder. Bengt tok fatt der han og Pål hadde gitt seg kvelden i forveien. Det tok tid; sjøl om Bengt er en dyktig klatrer, er det tidkrevende å komme seg opp en loddrett vegg vinterstid. Fire, fem timer på femti meter blir kaldt for den som må sitte i ro og sikre. Jeg var kald der jeg satt i skyggen og så Bengt avansere sakte. Femti meter under meg på ei hylle i sola sprang Pål og Rune i ring for å holde varmen.
- Tauet e fast. Endelig, Bengt hadde nådd ei hylle og jeg kunne komme etter. Jeg koblet på to tauklemmer og begynte å klatre opp det tauet Bengt hadde fraktet femti meter høyere. Å gå på tauet er ikke vanskelig, bare tungt. Jeg strevde og jobbet oppover mens jeg plukket ut de sikringsmidlene Bengt hadde satt igjen. De var det ikke for mange av, og idet jeg så ned den loddrette kilometeren til "De evige jaktmarker", var jeg fryktelig glad jeg ikke hadde ledet. Jeg ble til og med usikker på om jeg var klar til å overta stafetten og lede neste taulengde.
- Jo, kom igjen, det fikser du fint. var Bengts kommentar til min skepsis.
- Det er kun en ti meters teknisk travers, resten av taulengden tror jeg bare er spasering. Dermed var jeg i gang. Traversen gikk fint, den var relativt enkel. Nok en gang var det godt å lede. Frykten og skepsisen forsvant like fort som den hadde gjort et par dager tidligere. Problemet kom imidlertid da jeg skulle ut av taustigene og over til der som ifølge Bengt skulle være spasering. Jommen sa jeg spasering. Det besto av et blankskurt sva uten sikringsmuligheter. Det var for lite snø og is til at økser fikk feste, men nok til at det ble såpeglatt. Under meg hadde jeg den 700 meter høye vestveggen med "Djevelens dansegulv". Jeg kjente at hjertepumpa satt inn et ekstra gir, men det var for seint å snu. Et par bevegelser, jo jeg klarte fortsatt å klamre meg fast. Nok et par bevegelser, og jeg konstaterte at nå var det definitivt for seint å snu. Jeg måtte opp til den lille hylla jeg hadde sett for meg. Den var ikke stor, men den holdt til å plassere en sko med størrelse 45. Det føltes godt å få inn et sikringspunkt. Men fortsatt var der langt igjen av taulengden og veggen over den lille hylla var både glattere og brattere enn den jeg akkurat hadde forsert. På nytt var det ut på glattisen, denne gangen rett horisontalt i håp om å finne sprekker og riss under snølaget som kunne føre videre oppover. Og heldigvis finnes der svakheter bare en leter lenge nok. Jeg fant er riss-system, som jeg ved hjelp av teknisk klarting kunne følge videre. Endelig, femti nye meter var tilbakelagt, men det hadde tatt tid. Før de tre andre hadde kommet opp hadde jeg sett sola gå ned bak Lofotfjellene, og vi hadde en taulengde igjen før vi nådde ei hylle som var stor nok for teltet.
- Dokker får et heilt feil inntrykk av kor utsatt vi egentlig e.
Bengt visste hva han snakket om. Han visste at alle vindretninger ville merkes her vi satt som ørner på ei lita ubeskyttet hylle. Men vi hadde ikke kjent et vindpust. Ikke siden vi starta fra fjorden tre dager tidligere, hadde der vært så mye som antydning til vind. Den fjerde, og forhåpentligvis siste dagen, bar ikke preg av forandring i så måte. Nå var det Pål og Runes dag til å dra på jobb. Rune tok fatt på den siste tekniske taulengden, mens Pål sikrer han. Det var den kaldeste dagen til nå. Bengt og jeg lå i teltet og fyrte primus. Pål stod ute og frøys. Det var deilig å tulle seg inn i soveposen og vite at tauet ble ført oppover uten min innsats. Tre dager sammenhengende klatring med lite mat tar på. En formiddag i teltet gir rom for filosofering. Filosofering over det absurde med å befinne seg på ei fjellhylle 1200 meter over bakken. Men tankene går også på hvor bra vi fire har fungert sammen. Det er en fin måte å bli kjent med folk på. Vi er nødt til å stole på hverandre, en feil kan bli katastrofal for alle. Situasjonen gjør at vi i ekstrem grad må ta hensyn til hverandre, vi må dele den lille maten vi har, ja til og med soveposene deler vi på. En er nødt til å fungere som et lag for å gjennomføre et slikt prosjekt. Og det har vi klart til overmål. Vi har ikke engang, som Næss og co. behøvd å være sta. Turen har, for å sitere Pål, gått på skinner fra a til å.
Rune begynner å bli ferdig med taulengden. Den har vært vanskelig, men han har fiksa det på en mesterlig måte. Vi pakker sammen og tar ned teltet. Jeg håper vi er på toppen neste gang vi skal slå det opp igjen. På nytt er det ut å gå på tauklemmer, denne gangen er der vestveggen jeg dingler over når jeg nok en gang må konstatere at jeg er glad jeg ikke leder. Før jeg er oppe på hylla hvor Rune avsluttet, er Pål i full gang med sin taulengde. Nå jobber vi på spreng for å komme opp. Men dagene er ikke så lange i mars, og det røde lyset forteller oss at snart er der mørkt. Bengt har overtatt tauenden og forsvinner ut i nordveggen igjen. Under toppen er det litt mer hold i snøen, derfor prøver han å klatre de siste to taulengdene med økser og stegjern. Klarer han det, kommer vi opp i løpet av natta. Bengt har den psyken som trengs til denne typen klatring, og tauet forsvinner fort ut av taubremsen min. Pål er likevel pessimist og vedder en halvliter på at vi ikke er oppe før to om natta. Jeg vedder imot. Presis klokka åtte, raskere enn noen av oss kunne håpe på, hører vi Bengt:
- Tauet e fast i toppvarden, kom igjen. Vi har klart det. Vi har klart å komme opp denne majestetens nordside.
Det er fantastisk å komme over kanten og bli møtt av en strålende Bengt, og den største fullmånen jeg noen gang har sett. Det er en ubeskrivelig følelse etter fire døgn i veggen å kunne springe seg en tur på toppen i lyset fra fullmånen og igjen kjenne kroppen bli varm.
Lyset fra månen og tanken på at de hjemme venter på oss, gjør at det frister å starte returen ned østegga. Men vi er trøtte og bestemmer oss for å tilbringe natta på toppen. Toppen av Stetind er større enn og like flat som en fotballbane. For første gang på turen trenger vi ikke å spa fram en teltplass. Og for første gang på turen våkner vi ikke i skyggen etter ei kald natt. Det er deilig å kjenne hvordan frosne lemmer og lår tines opp i sola. Vi pakker sammen, spiser det lille restlageret av mat og starter returen ned normalveien. Fem timer seinere er vi nede, hvor en iskald vind har begynt å lage skumtopper på fjorden. Det er fire glade menn som stilltiende snur seg og ser inn i nordveggen. Stetind veteranen Bengt bryter stillheten:
- Guta, vi har gjennomført ei av landets lengste vinterrute. De hær kan vi skrive hjem om.
- Vi må i hvert fall snart ringe hjem om det tilføyer jeg.
Av Harald Dag Jølle