Vestveggen
Av Bengt Flygel Nilsfors
“Du ska tacka dina gudar, om de tvingar dig att gå där du inga fotspår har att lita på.” - Karin Boye
Det er grytidlig morgen tredje dagen, og et av Karin Boyes dikt kverner i hodet mitt. Over oss er det strukket hundre og femti meter tau. To dagers arbeid. Fra stedet der tauene slutter er det nye to hundre og femti meter til Vestfortoppen, som vi tror skal ha første mulige telthylle. Forsøker å regne ut antall dager til toppen, mens jeg venter på at Sjur skal få tauklemmene fast på tauet. Planen er å komme opp tauene så fort vi klarer, og deretter fortsette så langt vi rekker før kvelden. Aller helst helt til Vestfortoppen slik at vi får opp teltet, og slipper å henge i klatreselen natten over.
Vestveggen er loddrett og stor. Tauet forsvinner langt der oppe som en sytråd på en fotballbane. Det er småkaldt og veien til topps virker uendelig her jeg står og forsøker å koble tankene bort fra verden utenfor. Tenker på den delen av veggen som førstebestigerne om sommeren gav navnet Djevelens Dansegulv. Spenstig navn, men herfra klarer jeg ikke å skille dansegulvet fra resten av den vertikale steinen.
- Ka du trur? Sjur har oppdaget at øynene mine er stivt festet mot toppen, tusen klatremeter over oss.
- Vet ikke, sier jeg ut i luna. Vu ikke forstyrres mens jeg tar farvel med livet på bakken. Vil bare at vi skal komme i gang med klatringen. Sekken på ryggen kjennes som bly, og jeg ser for meg et uendelig slit. Bedre å være i gang, tenker jeg. Her nede er det for mange muligheter. I veggen over har vi derimot bare en. Den linja som vi begge mener må føre til Vestfonoppen. Inni meg er jeg spent. En slags skrekkblandet fryd.
- Ka fan mene du me vet ikke? Sjur er klar til å starte opp de faste tauene, men ser mildt sagt rasende ut over svaret mitt.
- Mene vell at æ ikke vet; sier jeg litt åndsfraværende. Har mitt å tenke på. Vil bare komme i gang, la kroppen få våkne med bevegelsene.
- Trur du ikke på de hær? E du redd? De e ikkje så rart. Seriøse saker, ka? Vil du snu så snur vi nu, i alle fall ikke seinere. Ka e de egentlig du mene? De e lov å si ifra vess man ikkje vil - ikkje tørr! Jeg er ikke klar for noe revolverintervju så tidlig på morgenen, men Sjur er opphisset. Tauet over han rister og det ventes et svar.
- Sællfølgeli vil æ ikke snu. Ka du trur æ e hær førr ? - Slapp bare av - æ sir ifra. De æ mene e bare at æ kan jo fan ikke stå hær å garantere at vi kommer opp. - Bare begynn du før beinan mine frys tell is. Sjur grynter et svar tilbake og starter opp tauet. Den ene tauklemma over den andre. Jeg venter på tur. Tenker på hvor ulike vi er - at vi aldri har klatret sammen tidligere. Vi har i alle fall samme målet. Vi skal til toppen og ned igjen uten unødige sjanser. De neste dagene må begge stole hundre prosent på alt den andre foretar seg. Sjur har klatret i mer enn tyve år og har i mine øyne en fantastisk liste med bestigninger. Det, sammen med det jeg har sett de to dagene vi har hatt base på hylla under veggen gjør at jeg føler meg trygg på det han foretar seg. Skjønner at utbruddet før starten i dag like meget er ei sjølmotivering, som en prøveballong i forhold til psyken min.
Har aldri klatret vinterturer av tilsvarende lengde før, og er nysgjerrig på å komme skikkelig i gang. Tenker på at det mentalt tar minst et par dager å distansere seg fra varmtvannskraner, vannseng og nærhet. At man må venne seg til å være borte fra livet og fra alt det som man hjemme ofte tar for gitt. Vet at jeg liker følelsen, men har ikke forsøkt den i kombinasjon med nerven i å være låst til det vertikale gjennom flere dager. Sjur vekker meg fra tankene. Han begynner på neste tau og det er klart til å følge etter. Tre timer senere står vi begge på den samme lille hylla 150 meter over starten. Vi har dratt opp de tre tauene - kuttet navlestrengen - og er for alvor i gang. Klokken er ni på morgenen og det er 250 meter opp til nærmeste teltplass. Vi er i ferd med å bli et sammensveiset lag - en maskin - på vei opp. Vi har med to sekker. Den ene heiser vi. Den andre bærer andremann på ryggen. I tillegg har vi de tre tauene og minst ti kilo sikringsutstyr. Likevel klatrer vi forholdsvis fort. Det vil si at Sjur leder fort og jeg kommer fort etter. I stedet for å bruke tid på å bytte på å lede blir vi enige om å fortsette så langt som mulig med denne strategien. Sjur leder. Jeg kommer etter på tauklemmer og tar med utstyret. Totalt ulike arbeidsoppgaver, men maskineriet fungerer. Det går oppover. Først like før sola forsvinner ned bak Lofotfjellene tar vi oss tid til en lunsjpause. En neve nøtter, en sjokolade og litt te. Et par timer seinere er det nesten helt mørkt, men nå er vi like under Vestfortoppen. Litt utpå natta bør vi ha klart å finne teltplass. Vi stopper på ei lita skråhylle like under Vestfortoppen. Finner fram hodelyktene og bytter på å lede. Et par flytt i taustigene og så krafser jeg meg inn på eggen med isøksa. Vestfortoppen er ikke akkurat slik jeg hadde forestilt meg det. Jeg ligger strak ut på speil-is mens jeg forsøker å få en slynge rundt ei fastfrossen steinblokk. Føttene spreller i lufta over Vestveggen. Med hendene rekker jeg nesten stupet mot Stefjorden. Smalt med andre ord. Og glatt. Sjur virker oppgitt nede på hylla. Han har pakket sekken og er lykkelig over å ikke ha mistet noe ned i mørket. Nå må han pakke opp igjen for å finne fram stegjernene. Jeg heiser dem opp. Får dem fast på skoene og kan karre meg et stykke oppover den smale egga. Lager standplass og roper at jeg er klar til å heise sekken, han kan komme etter. I måneskinnet reiser den hvite toppen seg mot oss og ser ganske umulig ut, men vi er for slitne til å diskutere morgendagen. På en flat stein mellom noen store blokker far vi opp teltet. Det mangler bare noen timer på et døgn siden starten fra foten av Vestveggen.
- De e magisk. Bengt, stekk haue ut å se kor vi har åvernatta! Du dæven. De hær e en plass førr guda. Å vi e bare små menneskekryp. De hær e iallefall ikkje nå blivanes plass førr åss.» Jeg kommer meg ut, men trenger ikke magi følelsen for å være enig. Vi tar ned teltet for å fa bedre plass på den to ganger to meter store flate steinblokka. Tre av sidene peker rett i avgrunnen. Den fjerde mot toppen. Fantastisk overnattingsplass. Et ørnerede, men ikke noe blivende sted. Sjur har rett. Vi kan kanskje føle oss som konger eller guder et lite sekund, men vi er ikke mer enn vanlig dødelige. De små isgufsene fra Nordveggen får oss til å tenke på værgudene. Bare tanken på dårlig vær her gjør oss begge pinlig klar over realitetene. Det er mer enn fire hundre loddrette meter ned den veien vi er kommet opp. Nesten trehundremeter svakt oppover til stedet der toppeggen staner, og hvor vi kan vente å finne første skikkelige overnattingshylle, og ly i tilfellet dårlig vær. Det er for slakt til å heise sekkene på eggen. Med et tau mellom oss og hver vår sekk på ryggen starter vi oppover. Mye av dagen går med til balansegangen før vi begge står under den første bratte hammeren på toppeggen. Her er det en brukbar hylle, men Sjur vil videre. noe som betyr en ny kveld med klatring i lyset fra hodelykter. - De ser nu fan så bratt ut åver hammern åsså. E du sekker på at de e nåkka hylle dær? Han Sjur har imponert meg med klatringen sin. Nå har han pause etter førti meter i løpet av de fire siste timene, og har tid til å tenke på andre ting enn de neste tyve centimetrene oppover eller hvor langt et eventuelit fall vil bli. Det antatt vanskeligste på toppegga er passert. - Plass tell militærteit, roper jeg tilbake. En liten overdrivelse, men selv om hyllene forvandles til skrå snebakker om vinteren må det være mulig å grave fram en liten plattform et stykke over stedet der Sjur befinner seg nå. Jeg kan umulig huske så feil fra i sommer.
Klatringen i dag går mye langsommere enn nede i Vestveggen. Hele toppen er dekket av et tyve til tretti centimeters vindblåst snelag. Forsøker man å henge på det med isøks og stegjern løssner det bare. Den som leder må derfor først grave bort all sneen for å finne sikringspunkter. Finner man først rissene er de ikke fulle av is slik de var lenger nede. Arbeidet er svært tungt. Sjur forsvinner rundt hjørnet på et lite overheng og ser ut som om det er en trestjernes campingplass han er blitt lovet på neste hylle. Han bare vil opp dit, og har en utrolig evne til hele tiden å motivere seg for å klatre videre. Jeg ser ikke lenger lyset fra hodelykta. Det eneste som forteller at han fortsatt befinner seg i andre enden av tauet er små rykk hver gang han kommer seg noen millimeter lengre opp. Jeg fryser og forsøker å fa nakken bort fra sneen som raser ovenfra. Sjur roper et eller annet, men jeg hører ikke hva. Strekker meg ut under overhenget og får nye sneklumper i ansiktet og ned i nakken. - Gjenta! ~ Har du fan ikke vaska øran i det siste? Lydnivået forteller at han er stresset der oppe. Bare redd at jeg har sovnet mens jeg sikrer, tenker jeg, og svarer; - Ikke siste uka. Men probleme e sneen du kaste ned. Man høre litt dårli i ras. - Va bare redd du hadde sovna. Han Håvard bruke å sovne på standplassan. Samspillet fungerer, og det slår meg at det er litt synd at vi høyst sannsynlig kommer til å nå toppen om et døgn. Jeg begynner å venne meg til nerven i lang klatretur; Klatre, spise og sove. Stadig nye problemer som må løses. Stadig være like våken fordi aIlt løsgods forsvinner ut i evigheten. - Ei megahylla! Æ e oppe, taue e fast. Først etter å ha kommet ned i soveposen slår det meg at klatrepartneren min ikke er mye kresen. Megahyllen vi ligger på har vi sparket ut i sneen. Jeg ligger ytterst, og har bare teltduken og luft mellom meg og fjæresteinene i Stefjorden. Bardunene på min side er isøksene som henger utenfor hylla. Vi har selvsagt sikret teltet til fjellet, og sover godt.
Lang frokost. Tid til fotografering. Har tror på at vi kommer opp i dag. Det er femte klatredag og vi har mat til et par dager til Parafin til noen flere. Vi føler oss på rett side av alle marginer og stemningen er svært bra. Det tar tid å bli kjent med nye mennesker. Før turen har vi satt oss i en situasjon der vi er tvunget til å bli bråkjent. Ikke alltid like enkelt når superindividualister - egoister - møtes. Sjur er enkel å være på tur med. Selvsagt er han sær, men det er jeg også. Er enige om at man vel må være litt sær for å befinne seg her vi er. Dele kopp, skje og spebarnsposjoner med mat. Vi snakker om turopplevelser. Om drivkreftene. Om det å være nysgjerrig på nye ting. Ingen av oss kjenner oss igjen i dødsdriftforklaringene vi ofte møter fra folk som ikke klatrer. Solen skinner allerede i Vestveggen og kryper oppover eggen. Det er dødsstille og mer enn tusen meter under oss er fjorden speilblank. Kjenner meg levende. Det er kveld igjen. Sjur står på ei lita hylle ti meter over meg. Over hodet har han et kjempemessig overheng. Det vil ta en hel dag å komme opp den veien. Toppen er nær, men i månelyset virker den langt langt borte. Dagen har ikke vært like enkel som vi forestillte oss det i morges. Sneen har vært dypere enn den var lenger nede. Vi har passert et par halvslake partier hvor heisesekken bare hang seg fast. Hvor vi var tvunget til å gjøre turer opp og ned langs tauet for å fl alt med oss. Jeg foreslår at vi firer oss ned og overnatrer på forrige store hylle. Sjur vil heller opp, og det er han som leder så jeg motsier han ikke. En time senere har Sjur nådd toppen. Et enormt hyl gir beskjed. Fra hylla over meg har han kopiert veibyggerne nede ved fjorden. Han har gravd ut en tunnell i sneen fra Vestegga og inn i Sydvestveggen, og kommet rundt overhenget. Det er bare å krype etter. Fantastisk følelse å krype ut gjennom hullet med tusen meter luft under og fullmåne midt i mot. På toppen tar Sjur i mot sekkene og meg. - Gratulerer høvelig. Førr et slit, og hær står vi som to allmindlige tullinga. Kanskje er det akkurat det vi er? Det er natt. Det er fullmåne. Det er en smule uvirkeig å stå på det hvite platået. Vi setter opp teltet ved siden av toppvarden, og har ei evighet av flatt terreng å legge fra oss utstyret på. For første gang siden starten slapper vi nesten helt av. Returen neste dag går over østegga - normalveien - og vi har god tid. Er litt motvillig på vei tilbake til verden. Snakker om det nyetablerte fellesskapet. Om nye turer. Om å komme hjem hver til vårt. Om den vellykkede turen opp. Langt inne i bakhodet vet vi begge at de fleste ulykkene skjer på hjemveien, når man mentalt er ferdig med turen. Det skal ikke hende oss. Derfor er vi kanskje på grensen til å være overforsiktige, og bruker det meste av dagen på å komme ned.
Langt nede i skogen krysser vi våre egne - seks døgn gamle spor - i snøen. Sekken kjennes plutselig ikke lenger like tung, og Karin Boye er tilbake i hodet:
”Den som tvingas ut i vildskog ser med nyfodd syn på allt, och han smakar tacksam livets brod och salt.”
Av Bengt Flygel Nilsfors
“Du ska tacka dina gudar, om de tvingar dig att gå där du inga fotspår har att lita på.” - Karin Boye
Det er grytidlig morgen tredje dagen, og et av Karin Boyes dikt kverner i hodet mitt. Over oss er det strukket hundre og femti meter tau. To dagers arbeid. Fra stedet der tauene slutter er det nye to hundre og femti meter til Vestfortoppen, som vi tror skal ha første mulige telthylle. Forsøker å regne ut antall dager til toppen, mens jeg venter på at Sjur skal få tauklemmene fast på tauet. Planen er å komme opp tauene så fort vi klarer, og deretter fortsette så langt vi rekker før kvelden. Aller helst helt til Vestfortoppen slik at vi får opp teltet, og slipper å henge i klatreselen natten over.
Vestveggen er loddrett og stor. Tauet forsvinner langt der oppe som en sytråd på en fotballbane. Det er småkaldt og veien til topps virker uendelig her jeg står og forsøker å koble tankene bort fra verden utenfor. Tenker på den delen av veggen som førstebestigerne om sommeren gav navnet Djevelens Dansegulv. Spenstig navn, men herfra klarer jeg ikke å skille dansegulvet fra resten av den vertikale steinen.
- Ka du trur? Sjur har oppdaget at øynene mine er stivt festet mot toppen, tusen klatremeter over oss.
- Vet ikke, sier jeg ut i luna. Vu ikke forstyrres mens jeg tar farvel med livet på bakken. Vil bare at vi skal komme i gang med klatringen. Sekken på ryggen kjennes som bly, og jeg ser for meg et uendelig slit. Bedre å være i gang, tenker jeg. Her nede er det for mange muligheter. I veggen over har vi derimot bare en. Den linja som vi begge mener må føre til Vestfonoppen. Inni meg er jeg spent. En slags skrekkblandet fryd.
- Ka fan mene du me vet ikke? Sjur er klar til å starte opp de faste tauene, men ser mildt sagt rasende ut over svaret mitt.
- Mene vell at æ ikke vet; sier jeg litt åndsfraværende. Har mitt å tenke på. Vil bare komme i gang, la kroppen få våkne med bevegelsene.
- Trur du ikke på de hær? E du redd? De e ikkje så rart. Seriøse saker, ka? Vil du snu så snur vi nu, i alle fall ikke seinere. Ka e de egentlig du mene? De e lov å si ifra vess man ikkje vil - ikkje tørr! Jeg er ikke klar for noe revolverintervju så tidlig på morgenen, men Sjur er opphisset. Tauet over han rister og det ventes et svar.
- Sællfølgeli vil æ ikke snu. Ka du trur æ e hær førr ? - Slapp bare av - æ sir ifra. De æ mene e bare at æ kan jo fan ikke stå hær å garantere at vi kommer opp. - Bare begynn du før beinan mine frys tell is. Sjur grynter et svar tilbake og starter opp tauet. Den ene tauklemma over den andre. Jeg venter på tur. Tenker på hvor ulike vi er - at vi aldri har klatret sammen tidligere. Vi har i alle fall samme målet. Vi skal til toppen og ned igjen uten unødige sjanser. De neste dagene må begge stole hundre prosent på alt den andre foretar seg. Sjur har klatret i mer enn tyve år og har i mine øyne en fantastisk liste med bestigninger. Det, sammen med det jeg har sett de to dagene vi har hatt base på hylla under veggen gjør at jeg føler meg trygg på det han foretar seg. Skjønner at utbruddet før starten i dag like meget er ei sjølmotivering, som en prøveballong i forhold til psyken min.
Har aldri klatret vinterturer av tilsvarende lengde før, og er nysgjerrig på å komme skikkelig i gang. Tenker på at det mentalt tar minst et par dager å distansere seg fra varmtvannskraner, vannseng og nærhet. At man må venne seg til å være borte fra livet og fra alt det som man hjemme ofte tar for gitt. Vet at jeg liker følelsen, men har ikke forsøkt den i kombinasjon med nerven i å være låst til det vertikale gjennom flere dager. Sjur vekker meg fra tankene. Han begynner på neste tau og det er klart til å følge etter. Tre timer senere står vi begge på den samme lille hylla 150 meter over starten. Vi har dratt opp de tre tauene - kuttet navlestrengen - og er for alvor i gang. Klokken er ni på morgenen og det er 250 meter opp til nærmeste teltplass. Vi er i ferd med å bli et sammensveiset lag - en maskin - på vei opp. Vi har med to sekker. Den ene heiser vi. Den andre bærer andremann på ryggen. I tillegg har vi de tre tauene og minst ti kilo sikringsutstyr. Likevel klatrer vi forholdsvis fort. Det vil si at Sjur leder fort og jeg kommer fort etter. I stedet for å bruke tid på å bytte på å lede blir vi enige om å fortsette så langt som mulig med denne strategien. Sjur leder. Jeg kommer etter på tauklemmer og tar med utstyret. Totalt ulike arbeidsoppgaver, men maskineriet fungerer. Det går oppover. Først like før sola forsvinner ned bak Lofotfjellene tar vi oss tid til en lunsjpause. En neve nøtter, en sjokolade og litt te. Et par timer seinere er det nesten helt mørkt, men nå er vi like under Vestfortoppen. Litt utpå natta bør vi ha klart å finne teltplass. Vi stopper på ei lita skråhylle like under Vestfortoppen. Finner fram hodelyktene og bytter på å lede. Et par flytt i taustigene og så krafser jeg meg inn på eggen med isøksa. Vestfortoppen er ikke akkurat slik jeg hadde forestilt meg det. Jeg ligger strak ut på speil-is mens jeg forsøker å få en slynge rundt ei fastfrossen steinblokk. Føttene spreller i lufta over Vestveggen. Med hendene rekker jeg nesten stupet mot Stefjorden. Smalt med andre ord. Og glatt. Sjur virker oppgitt nede på hylla. Han har pakket sekken og er lykkelig over å ikke ha mistet noe ned i mørket. Nå må han pakke opp igjen for å finne fram stegjernene. Jeg heiser dem opp. Får dem fast på skoene og kan karre meg et stykke oppover den smale egga. Lager standplass og roper at jeg er klar til å heise sekken, han kan komme etter. I måneskinnet reiser den hvite toppen seg mot oss og ser ganske umulig ut, men vi er for slitne til å diskutere morgendagen. På en flat stein mellom noen store blokker far vi opp teltet. Det mangler bare noen timer på et døgn siden starten fra foten av Vestveggen.
- De e magisk. Bengt, stekk haue ut å se kor vi har åvernatta! Du dæven. De hær e en plass førr guda. Å vi e bare små menneskekryp. De hær e iallefall ikkje nå blivanes plass førr åss.» Jeg kommer meg ut, men trenger ikke magi følelsen for å være enig. Vi tar ned teltet for å fa bedre plass på den to ganger to meter store flate steinblokka. Tre av sidene peker rett i avgrunnen. Den fjerde mot toppen. Fantastisk overnattingsplass. Et ørnerede, men ikke noe blivende sted. Sjur har rett. Vi kan kanskje føle oss som konger eller guder et lite sekund, men vi er ikke mer enn vanlig dødelige. De små isgufsene fra Nordveggen får oss til å tenke på værgudene. Bare tanken på dårlig vær her gjør oss begge pinlig klar over realitetene. Det er mer enn fire hundre loddrette meter ned den veien vi er kommet opp. Nesten trehundremeter svakt oppover til stedet der toppeggen staner, og hvor vi kan vente å finne første skikkelige overnattingshylle, og ly i tilfellet dårlig vær. Det er for slakt til å heise sekkene på eggen. Med et tau mellom oss og hver vår sekk på ryggen starter vi oppover. Mye av dagen går med til balansegangen før vi begge står under den første bratte hammeren på toppeggen. Her er det en brukbar hylle, men Sjur vil videre. noe som betyr en ny kveld med klatring i lyset fra hodelykter. - De ser nu fan så bratt ut åver hammern åsså. E du sekker på at de e nåkka hylle dær? Han Sjur har imponert meg med klatringen sin. Nå har han pause etter førti meter i løpet av de fire siste timene, og har tid til å tenke på andre ting enn de neste tyve centimetrene oppover eller hvor langt et eventuelit fall vil bli. Det antatt vanskeligste på toppegga er passert. - Plass tell militærteit, roper jeg tilbake. En liten overdrivelse, men selv om hyllene forvandles til skrå snebakker om vinteren må det være mulig å grave fram en liten plattform et stykke over stedet der Sjur befinner seg nå. Jeg kan umulig huske så feil fra i sommer.
Klatringen i dag går mye langsommere enn nede i Vestveggen. Hele toppen er dekket av et tyve til tretti centimeters vindblåst snelag. Forsøker man å henge på det med isøks og stegjern løssner det bare. Den som leder må derfor først grave bort all sneen for å finne sikringspunkter. Finner man først rissene er de ikke fulle av is slik de var lenger nede. Arbeidet er svært tungt. Sjur forsvinner rundt hjørnet på et lite overheng og ser ut som om det er en trestjernes campingplass han er blitt lovet på neste hylle. Han bare vil opp dit, og har en utrolig evne til hele tiden å motivere seg for å klatre videre. Jeg ser ikke lenger lyset fra hodelykta. Det eneste som forteller at han fortsatt befinner seg i andre enden av tauet er små rykk hver gang han kommer seg noen millimeter lengre opp. Jeg fryser og forsøker å fa nakken bort fra sneen som raser ovenfra. Sjur roper et eller annet, men jeg hører ikke hva. Strekker meg ut under overhenget og får nye sneklumper i ansiktet og ned i nakken. - Gjenta! ~ Har du fan ikke vaska øran i det siste? Lydnivået forteller at han er stresset der oppe. Bare redd at jeg har sovnet mens jeg sikrer, tenker jeg, og svarer; - Ikke siste uka. Men probleme e sneen du kaste ned. Man høre litt dårli i ras. - Va bare redd du hadde sovna. Han Håvard bruke å sovne på standplassan. Samspillet fungerer, og det slår meg at det er litt synd at vi høyst sannsynlig kommer til å nå toppen om et døgn. Jeg begynner å venne meg til nerven i lang klatretur; Klatre, spise og sove. Stadig nye problemer som må løses. Stadig være like våken fordi aIlt løsgods forsvinner ut i evigheten. - Ei megahylla! Æ e oppe, taue e fast. Først etter å ha kommet ned i soveposen slår det meg at klatrepartneren min ikke er mye kresen. Megahyllen vi ligger på har vi sparket ut i sneen. Jeg ligger ytterst, og har bare teltduken og luft mellom meg og fjæresteinene i Stefjorden. Bardunene på min side er isøksene som henger utenfor hylla. Vi har selvsagt sikret teltet til fjellet, og sover godt.
Lang frokost. Tid til fotografering. Har tror på at vi kommer opp i dag. Det er femte klatredag og vi har mat til et par dager til Parafin til noen flere. Vi føler oss på rett side av alle marginer og stemningen er svært bra. Det tar tid å bli kjent med nye mennesker. Før turen har vi satt oss i en situasjon der vi er tvunget til å bli bråkjent. Ikke alltid like enkelt når superindividualister - egoister - møtes. Sjur er enkel å være på tur med. Selvsagt er han sær, men det er jeg også. Er enige om at man vel må være litt sær for å befinne seg her vi er. Dele kopp, skje og spebarnsposjoner med mat. Vi snakker om turopplevelser. Om drivkreftene. Om det å være nysgjerrig på nye ting. Ingen av oss kjenner oss igjen i dødsdriftforklaringene vi ofte møter fra folk som ikke klatrer. Solen skinner allerede i Vestveggen og kryper oppover eggen. Det er dødsstille og mer enn tusen meter under oss er fjorden speilblank. Kjenner meg levende. Det er kveld igjen. Sjur står på ei lita hylle ti meter over meg. Over hodet har han et kjempemessig overheng. Det vil ta en hel dag å komme opp den veien. Toppen er nær, men i månelyset virker den langt langt borte. Dagen har ikke vært like enkel som vi forestillte oss det i morges. Sneen har vært dypere enn den var lenger nede. Vi har passert et par halvslake partier hvor heisesekken bare hang seg fast. Hvor vi var tvunget til å gjøre turer opp og ned langs tauet for å fl alt med oss. Jeg foreslår at vi firer oss ned og overnatrer på forrige store hylle. Sjur vil heller opp, og det er han som leder så jeg motsier han ikke. En time senere har Sjur nådd toppen. Et enormt hyl gir beskjed. Fra hylla over meg har han kopiert veibyggerne nede ved fjorden. Han har gravd ut en tunnell i sneen fra Vestegga og inn i Sydvestveggen, og kommet rundt overhenget. Det er bare å krype etter. Fantastisk følelse å krype ut gjennom hullet med tusen meter luft under og fullmåne midt i mot. På toppen tar Sjur i mot sekkene og meg. - Gratulerer høvelig. Førr et slit, og hær står vi som to allmindlige tullinga. Kanskje er det akkurat det vi er? Det er natt. Det er fullmåne. Det er en smule uvirkeig å stå på det hvite platået. Vi setter opp teltet ved siden av toppvarden, og har ei evighet av flatt terreng å legge fra oss utstyret på. For første gang siden starten slapper vi nesten helt av. Returen neste dag går over østegga - normalveien - og vi har god tid. Er litt motvillig på vei tilbake til verden. Snakker om det nyetablerte fellesskapet. Om nye turer. Om å komme hjem hver til vårt. Om den vellykkede turen opp. Langt inne i bakhodet vet vi begge at de fleste ulykkene skjer på hjemveien, når man mentalt er ferdig med turen. Det skal ikke hende oss. Derfor er vi kanskje på grensen til å være overforsiktige, og bruker det meste av dagen på å komme ned.
Langt nede i skogen krysser vi våre egne - seks døgn gamle spor - i snøen. Sekken kjennes plutselig ikke lenger like tung, og Karin Boye er tilbake i hodet:
”Den som tvingas ut i vildskog ser med nyfodd syn på allt, och han smakar tacksam livets brod och salt.”
Av Bengt Flygel Nilsfors